– Valgene som tas av Donald Trump, vil trolig overskygge det meste annet i klimaåret 2017, kunne NTB melde ved inngangen til 2017.
Slik mange fryktet gjorde USAs nye president i sommer alvor av løftet om å trekke USA fra Parisavtalen, men etter at partene til FNs klimakonvensjon i november hadde avsluttet årets forhandlinger (COP 23) i Bonn innledet ForUM sin oppsummering slik:
“FNs klimatoppmøte COP23 i Bonn ble lørdag morgen avsluttet på overtid. I de to uker lange forhandlingene var det ikke Trump og USAs rolle som ble den store utfordringen, men mistillit mellom rike land og utviklingsland. Skal vi nå Parisavtalens mål må dette snus til neste klimatoppmøte i Polen 2018.”
Og forskningsdirektør ved Cicero, Steffen Kallbekken, sa det slik i sin oppsummering av hva som skjedde på COP23:
“USA er ikke lengre en sterk leder i forhandlingene som presser på for økte ambisjoner, slik de har vært tidligere år, men landet har i hovedsak vært konstruktivt, og står ved de fleste posisjonene som de hadde under Obama-administrasjonen.”
Kallbekken understreket forøvrig at “årets møte var i stor grad et arbeidsmøte på veien mot større beslutninger på COP24 neste år”.
Klima- og miljøminister Vidar Helgesen (H) kunne i den forbindelse rapportere om “god fremgang på flere områder”, men om det er tilstrekkelig til å redde 2-gradersmålet gjenstår å se.
Klimaforsker Jan Fuglestvedt mener at det fortsatt er mulig å begrense oppvarmingen av kloden med 1,5 grader sammenliknet med førindustriell tid og i følge Dagsavisen var dét en av snakkisene i forbindelse klimakonferansen i Bonn.
Andre advarer om at verden ligger dårlig an for å nå 2-gradersmålet.
Løftene i Parisavtalen redder ikke klimaet
– Løftene i Paris-avtalen redder ikke klimaet” advarte advarte FNs miljøsjef, Erik Solheim, i forkant av årets forhandlinger med henvisning til en fersk rapport fra FN miljøfond (UNEP), som bl.a. viste at:
“Utslippene av klimagasser er på vei til å bli 30 prosent høyere i 2030, enn det som er nødvendig for å nå det uttalte målet: Under to graders global oppvarming innen år 2100.”
Og mens partene forhandlet i Bonn advarte Cicero-direktør Kristin Halvorsen i en kronikk i Dagsavisen om at “det er ingen grunn til å slappe av!”. Hun viste til en fersk rapport fra the Global Carbon Budget og skrev bl.a.:
“De kommer ikke med gode nyheter. I 2017 ventes utslippene å øke med 2 graders celsius. Siden Global Carbon Budget startet opp på begynnelsen av 2000-tallet økte CO₂-utslippene kraftig år for år fram til 2014. I 2015 og 2016 flatet økningen ut til tross for økonomisk vekst og vi hadde forhåpninger om at denne utflatingen skulle fortsette, ja til og med at utslippene skulle reduseres.
Men 2017 skuffer. I Kina, som de siste årene har redusert sine utslipp, øker utslippene igjen i 2017. I USA og EU reduseres utslippene mindre enn foregående år. I India øker utslippene med 2 %, men det er lavere vekst enn de siste årene som var på 6 procent. 22 land reduserer sine utslipp samtidig som økonomien vokser.”
Og de pågående klimaendringene gjenspeiles i medienes omtale av konsekvensene, som kan være både kostbare og dramatiske på ulike vis. I slutten av oktober kunne NTB melde at:
“USA bruker over 1,6 milliarder kroner – hver eneste dag – på opprydding etter ekstremvær.”
I en kommentar i Dagsavisen for et par uker siden var dette hovedbudskapet fra Snorre Kverndokk ved Frischsenteret: “Klimamigrasjon – en av våre største utfordringer.”
Og nylig kunne Dagbladet fortelle at: “Isbreene som holder havnivået stabilt er i ferd med å smelte.”
25 år etter at ledende forskere utstedte en “advarsel til menneskeheten” kunne Dagbladet også, med et sitat fra den anerkjente forskeren og agronomen Johan Rockström, slå fast at “klimaendringene er her” – og ansvaret for utilstrekkelig klimainnsats gjennom flere tiår må USAs nåværende president dele med mange, herunder Norge.
Debatten om oljelandet Norges innsats for klimaet på tampen av klimaåret 2017 er ikke entydig negativ, men de kritiske røstene har markert seg tydelig, ikke minst gjennom et klimasøksmål.
Norsk oljeutvinning – i strid med grunnloven?
14. november startet Norgeshistoriens første klimarettsak i Oslo Tingrett. Det skjedde med utgangspunkt i Grunnlovens miljøparagraf, § 112, der det står at:
“Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten”.
“Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd. Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.”
Sammen med Natur og Ungdom, og med partshjelp fra Besteforeldrenes klimaaksjon, har Greenpeace Norge saksøkt staten for å bryte Grunnlovens miljøparagraf ved å dele ut nye oljelisenser i 23. konsesjonsrunde og i en felles kommentari Dagbladet begrunnet de søksmålet slik:
“Ved å ta tildelingen av disse ti nye oljelisensene til domstolen, kan vi tvinge frem et vendepunkt for klimaet. Det er absolutt nødvendig om vår rett til et sunt miljø ikke skal bli overkjørt. Med de utslippsforpliktelsene Norge og resten av verdens land har meldt inn til FN og Parisavtalen vil verden bli 3-4 grader varmere.”
Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted beskrev søksmålet som “amerikansk grunnlovsaktivisme” og tidligere høyesterettsdommer Kjetil Lund, som representerte Besteforeldrenes klimaaksjon, reagerte skarpt på den han mente var et forsøk på å latterliggjøre motparten.
Sejersted er imidlertid langt fra alene om å mene at rettsalen ikke er en egnet arena for klimapolitikk. Blant disse er Magne Lerø, som konkluderte slik i en kommentar i Ukeavisen Ledelse:
“Klimapolitikken bør holdes unna rettsalene. Stortinget er stedet der det skal fattes beslutninger om leting etter olje og gass. Det er god grunn til å problematisere letingen i Barentshavet, ikke på grunnlag av juridiske premisser, men økonomiske. Det skjer en rivende utvikling på fornybar-sektoren. Det er fare for at det ikke blir lønnsomt å hente opp olje og gass fra Barentshavet.”
– Steile fronter til siste dag i klimarettssaken, oppsummerte NTB da rettsaken etter sju dager gikk mot slutten. I sluttinnlegget fra regjeringsadvokaten var påstanden at staten, ved Olje- og energidepartementet, frikjennes og tilkjennes saksomkostninger, men saksøkerne var ved godt mot og leder i Natur og Ungdom, Silje Skjoldvær, kommenterte det foreløpige utfallet slik:
“Nå kan vi feire en historisk og vel gjennomført rettssak. Det blir spennende å se hvordan retten vil navigere i dette sakskomplekset, men vi er trygge på at lisensene aldri skulle vært tildelt. Denne historiske prosessen vil få store konsekvenser for både miljøvern, klima og Norges oljeindustri i tiden som kommer.”
Tingrettens dom forventes over nyttår, men framtidig norsk oljeutvinning har også vært tema for kritisk debatt på Stortinget.
Fortsatt utvinning av norsk olje – for enhver pris?
Olje- og energiminister Terje Søviknes (FrP) er blant dem som sterkt ønsker fortsatt utvinning av norsk olje og gass, slik han bl.a. ga uttrykk for i en kronikk på NRK ytring i slutten av april:
“Verden trenger all norsk olje og gass vi kan klare å produsere. Og mye av den kan komme fra nordområdene.”
Enkelte synes han er litt for ivrig. Tidligere i høst stilte SVs avtroppende stortingsrepresentant, Heikki Eidsvoll Holmås,følgende spørsmål til Søviknes:
“Hvilken oljepris er nødvendig for at Staten skal sitte igjen med positiv nåverdi (gå i pluss) ved Goliatutbyggingen?”
– følge operatøren, Eni, er utbyggingen med selskapets interne forutsetninger, herunder avkastningskrav, lønnsom med en gjennomsnittlig oljepris på om lag 50 US dollar per fat over feltets levetid, het det bl.a. i svaret fra Søviknes, men det viste seg å ikke stemme. I en kommentar i Dagbladet utdypet Andreas Økland det slik:
“Etter spørsmål fra oljetidsskriftet Upstream måtte statsråden snu. Søviknes hadde basert seg på tall fra operatøren Enis regnskap, som viste anslag for når Eni ville gå i pluss, etter skatt.
På grunn av gunstige skatteregler er ikke bildet det samme for den norske stat. I det oppdaterte svaret var tidspunkt forskjøvet til 2022, mens hvilken oljepris som skal til for å gjøre utbyggingen lønnsom for fellesskapet står fortsatt ubesvart.”
I et innlegg i Bergens Tidende mente Arild Hermstad (MDG) at Søviknes kunne bli “tidenes dyreste oljeminister” og i tillegg til usikkerhet om lønnsomhetsberegningene har ENI hatt en rekke problemer med driften av Goliat-feltet, som har blitt stengt i flere omganger i høst.
– Jeg er opprørt, sa Tina Bru (H) til Dagens Næringsliv i begynnelsen av november, som innledet en omtale av saken slik:
“Stortingspolitikere fra Høyre til SV reagerer på at Eni Norge gjenåpnet oljeproduksjon på Goliat tross alvorlige feil og advarsler fra myndighetene. – En skandaleutbygging fra A til Å, mener SV.”
I Stortinget har Søviknes måttet svare på en rekke kritiske spørsmål om Goliat-feltet og reaksjonene på statsrådens håndtering har vært sterke fra mange representanter.
I begynnelsen av oktober truet SV med å klage Søviknes inn for Stortingets kontrollkomite. I midten av november mente Tore Stubhaug (KrF) det “vitnet om en pill råtten kultur i departementet” at Stortinget ikke hadde fått den informasjonen det trenget og i slutten av november vurderte MDG mistillit til olje- og energiministeren.
Mandag denne uken kunne likevel Søviknes i følge E24 “slå i bordet” med nye tall som viser at staten vil tjene 13 milliarder kroner på Goliat-feltet, samtidig som Audun Lysbakken (SV) i debatten om nasjonalbudsjettet på Stortinget oppsummerte Goliat-saken slik:
“En politikk for de mange og ikke for de få må også bety en grønn miljøpolitikk. Det er få som tjener på ødeleggelsen av miljøet vårt, og det er mange som taper. Vi trenger en ny energipolitikk, og avsløringene rundt Goliat i det siste har vist hvor meningsløst det f.eks. er å fortsette med subsidiering av oljeselskapenes profitt istedenfor å investere de store pengene i det som skal bli morgendagens arbeidsplasser.”
– Terje Søviknes står fast på at han ikke har feilinformert Stortinget, rapporterte Dagbladet i går og siste ord er neppe sagt. I følge Søviknes ble dagen i går dessuten “en merkdag for Norge“, da Statoil på en pressekonferanse fortalte at de skal investere 49 milliarder kroner i Johan Castberg-feltet i Barentshavet.
Det er lavere enn tidligere anslag av hva utbyggingen vil koste og i følge NRK lover Statoil å gjøre oljefeltet lønnsomt. Bellona-leder Frederic Hauge kommenterte den forestående utbyggingen slik overfor NRK:
“Med Johan Castbergfeltet setter vi i gang med oljeproduksjon i noen av verdens mest sårbare områder og noen av verdens mest produktive områder for mat. Vi er sterkt imot det.”
Ingen klimajubel for budsjettavtalen
– Regjeringen kunne valgt å øke avgifter på miljøskadelig forbruk, men velger i stedet å gjøre kollektivtransport, elbil og miljøvennlige opplevelser dyrere, sa FIVH-leder Anja Bakken Riise i en kommentar
Det skete etter at regjeringen i begynnelsen av oktober la fram sitt forslag til statsbudsjett for 2018, mens Forum for Utvikling og Miljø (ForUM), Kirkens Nødhjelp, WWF Verdens naturfond og Regnskogsfondet en måned senere la fram en rapport som viste at Norges klimabistand til utviklingsland de siste årene gått ned med en tredjedel. Overfor Ukeavisen Ledelse kommenterte Anne-Marie Hellland i Kirkens Nødhjelp rapporten slik:
“Skal vi nå målene i Paris-avtalen, trengs en kraftig oppskalering av verdens kollektive klimainnsats. Mange utviklingsland har økonomisk støtte som vilkår for å gjennomføre sine mål. Økonomisk støtte vil utløse helt nødvendige tiltak i utviklingsland”.
“Vi krever at 1 prosent av BNI må gå til finansiering av klimatiltak i fattige land, uten å redusere bistandsbudsjettet. Det er et ambisiøst mål, men samtidig er det så stort vi må tenke om klimainnsatsen faktisk skal monne, og tallet tilsvarer Norges rettmessige bidrag i forhold til historiske utslipp og kapasitet.”
Og på Stortinget ba KrF statsminister Erna Solberg (H) om å bla opp 160 mill kroner i budsjettet til karbonfangst og fikk følge av Venstres Ola Elvestuen, som kommenterte regjeringens budsjettkutt på dette feltet slik overfor VG:
“Budsjettforslaget har skapt enorm usikkerhet i industrien, og også internasjonalt, for at Norge ikke lenger vil ha lederrollen i karbonfangst og lagring. For å gjenopprette denne tilliten, må det penger inn.”
– Statsbudsjettet har kommet, og resultatet er klart: Norge blir grønnere, var imidlertid budskapet fra Høyres Tina Bru og Lene Westgaard-Halle i en felles kommentar i Dagsavisen i midten av november og i en kommentar i VG i går utdypet statsminister Erna Solberg (H) sitt syn slik:
“Et bærekraftig velferdssamfunn forutsetter grønn økonomisk vekst som sikrer at vi kan finansiere gode velferdstjenester og innfri klimamålene. Blå politikk gir grønn økonomisk vekst.”
– Ingen klimajubel for budsjettavtalen, ble likevel tittelen i en nyhetsmelding fra NTB etter at budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og KrF og Venstre ble klar 23. november. De oppsummerte dommen fra miljøorganisasjonene slik:
“Miljøorganisasjonene mener den borgerlige budsjettavtalen mangler ambisjoner og ikke tar klimakrisen alvorlig.”
Til tross for dette kunne miljøbevegelsen denne høsten glede seg over medvind på flere fronter, ikke minst når det gjelder spørsmålet om konsekvensutrending av områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja (LoVeSe) og oljefondets investeringer i olje og gass.
Oljefondet ut av olje?
Den norske klimasaken som trolig har fått størst internasjonal oppmerksomhet denne høsten er anbefalingen fra Norges Banks til Finansdepartementet i midten av november om at oljefondet bør trekke seg ut av olje og gass.
Finansminister Siv Jensen (FrP) kommenterte anbefalingen slik i en pressemelding:
“Problemstillingen som Norges Bank tar opp er omfattende og har mange sider. Rådet fra banken må behandles på en grundig og god måte, slik praksis er for alle viktige veivalg i forvaltningen av SPU. Regjeringen har ansvar for helheten i norsk økonomi og må se bredt på problemstillingen.”
– Nyheten gir gjenklang verden rundt, kunne E24 rapportere og siterte Bloomberg:
“Et skudd som høres verden rundt.”
– Vi har god grunn til å juble, sa daglig leder i FIVH, Anja Bakken Riise i en kommentar til anbefalingen fra Norges Bank. FIVH startet i 2013 kampanjen fossilfrie penger, som oppfordret oljefondet og andre til å kutte investeringer i olje og gass og øke investeringer i fornybar industri”.
“FIVH var blant de som også jublet da det sommeren 2015 ble klart at oljefondet skulle trekke seg ut av kull og nå håper de at oljefondet skal trekke seg helt ut av all fossil energi”.
Anbefalingen fra Norges Bank fikk støtte på lederplass i bl.a. Bergens Tidende og Dagsavisen og Sony Kapoor i Re-Define, som i en årrekke har engasjert seg i spørsmål knyttet til forvaltningen av oljefondet, innledet en kronikk i Aftenposten i slutten av november slik:
“Det vil være økonomisk smart å redusere Norges utsatthet for fossil energi – selv om fossil energi skulle ha en lys fremtid.”
Mange har da også pekt på at anbefalingen fra Norges Bank er basert på rent finansielle vurderinger og Aftenposten understreket sist helg at “klimautslipp er ikke grunnen“.
– Det som ble konkludert med i perspektivmeldingen, det var at det forslaget som nå kommer fra Norges Bank ikke nødvendigvis var den beste måten å diversifisere norsk økonomi, uttalte nylig olje- og energiministeren til Dagens Næringsliv, men på lederplass i dag konkluderer Dagens Næringsliv i motsatt retning:
“Å selge oljeaksjer er den billigste forsikringen mot et langvarig oljeprisfall.”
Hva finansministeren konkluderer med, gjenstår å se.
Debatt om Norges olje- og klimaspagat
– Både klimaleder og oljegigant? Det norske paradokset. Slik lød tittelen på en kommentar i New York Times sist sommer, ført i pennen av den prisbelønte utenriksjournalisten Somini Sengupta etter et besøk i Norge der hun snakket med klima- og miljøminister Vidar Helgesen og representanter fra næringslivet og miljøbevegelsen.
Kommentaren ble utgangspunkt for en kronikk i Aftenposten i midten av oktober, der administrerende direktør i Innovasjon Norge, Anita Krohn Traaseth, tok til orde for at Norge må “komme ut av strutseposisjonen og inn i ledertrøya” og konkluderte slik:
“Vårt felles mål er å sørge for at etterlatt inntrykk både nasjonalt og internasjonalt er at Norge både kan ta på seg ledertrøyen og utvikle innovative, bærekraftige løsninger som vil redusere utslippene, samtidig som vi håndterer vår nasjonale oppgave med å omstille norsk økonomi fra oljeavhengighet. Vi er ikke i tvil. Dette paradokset kan og vil Norge håndtere.”
Innlegget gikk ikke upåaktet hen og i et innlegg i Dagens Næringsliv innledet Høyres Tina Bru slik:
“Er du bekymret for Norges omdømme som klimanasjon fordi vi har en stor olje- og gassproduksjon? Da bør du ikke gjøre som Anita Krohn Traaseth og snakke ned Norges rolle som klimaleder.”
Og toppsjef i oljeselskapet Lundin i Norge, Kristin Færøvik, gikk i rette med Krohn Traaseth og utdypet det slik overfor Dagens Næringsliv:
“Det er tonen i innlegget som gir et inntrykk av at vi har noe å være flaue over. Det er det grunnleggende i min kritikk.
Sammen med styreleder i Norsk industri, Ann Christin Andersen, sendte hun et brev til styret i Innovasjon Norge der de klaget på Krohn Traaseth. Knut Petter Rønne i Ukeavisen Ledelse kommenterte brevet slik:
“I et hjelpeløst PR-preget brev der de er «sterkt bekymret» påpeker de to at det er «svært alvorlig» at Innovasjon Norges leder «ikke ser og anerkjenner det viktige innovasjonsarbeidet som skjer i norsk olje- og gassindustri». Er det noe Anita Krohn Traaseth vanligvis gjør til overmål, så er det å heie. Hun heier på gründerne, innovatørene og entreprenørene – hele tiden.”
– Vi må akseptere at verden trenger olje og gass for å dekke energibehovet. Hvis vi ikke gjør det, blir denne diskusjonen meningsløs, sa Færøvik til Dagens Næringsliv. Det var også utgangspunktet for administrerende direktør i Norsk olje og gass, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, som i et svar til en klimaengasjert Karl Ove Knausgaard i Aftenposten i september skrev at:
“Jeg forstår deg som at all olje- og gassproduksjon bør stoppes. Olje og gass står i dag for over halvparten av verdens energiforsyning. Her hjemme er vi opptatt av at vi har strøm til PC-en, varmt vann i dusjen og varme i badegulvet. Men en milliard mennesker andre steder på jorden vil gjerne ha strøm nok til én eneste lyspære. Nok energi til å få et litt bedre liv.”
Og den debatten har gått lenge. For Innovasjon Norge og andre som ivrer for en grønt skifte er det imidlertid kanskje vel så interessant å ta utgangspunkt i det som har blitt omtalt som den største undersøkelsen noensinne om folks holdninger til fonybar energi, Green Energy Barometer.
26.000 mennesker i 13 land er spurt. Norge inngår ikke, men det gjør Canada, Kina, Frankrike, Tyskland, Japan, Nederland, Polen, Sør-Korea, Sverige, Taiwan, Storbritannia og USA. Ukeavisen Ledelse skriver at 82 prosent støtter et mål om 100 prosent fornybar kraftproduksjon og fremhever bl.a. at:
“Undersøkelsen leverer flere overraskelser. For eksempel er troen på at verden kan bli grønnere aller størst i Kina. Der svarer 93 prosent av verden burde «gå» på helt grønn energi. Og det er også i Kina at størst andel spurte vil fase ut kull som energikilde.”
Så får vi se om Norge og nye klimaforhandlinger i Polen neste år vil bringe verden litt nærmere et mål om 100 prosent fornybar krafrproduksjon i klimaåret 2018.
I nettversjonen har vi samlet ytterligere medieklipp og -debatt fra den siste måneden om de klimapolitiske sakene som er omtalt ovenfor m.m.
For mer informasjon og lenker, se http://www.global.no/nyheter/dybdeartikler/klimahosten-2017–hjemme-og-ute