“Lille Devli var født ind i flere generationer af gældsslaver i Indien. Da hun sad i min bil og var reddet ud af sin trældom, sagde den otte-årige pige bebrejdende: Hvorfor kom du ikke før? Hendes spørgsmål ryster mig stadig – og har kraft nok i sig til at ryste hele verden”.
“For hendes spørgsmål er rettet mod os alle. Hvorfor kom vi ikke før? Hvad venter vi på? Hvor mange flere Devlier skal vi undlade at redde? Hvor mange flere piger skal blive bortført, spærret inde og misbrugt?”
Sådan lød det i en bevægende og følelsesladet tale onsdag fra den indiske fredsprismodtager Kailash Satyarthi – manden, hvis organisation har reddet over 80.000 børn fra tvangsarbejde eller slaveri på fabrikker og værksteder i Indien og har et netværk i over 100 lande.
I talen efter prisoverrækkelsen på Oslo Rådhus sagde Satyarthi (60), at “jeg mindes med varmt hjerte, hvordan jeg selv er blevet sat fri tusindvis af gange, nemlig hver eneste gang jeg fik et barn ud af slaveri. Når jeg ser deres første smil i frihed brede sig over de jublende ansigter, ser jeg Guds smil”.
“De er vore børn – alle de børn, der slider i minerne, syr fodbolde uden nogensinde selv at spille fodbold, eller plukker kakao og aldrig har smagt chokolade”.
Mere om Satyarthi på http://en.wikipedia.org/wiki/Kailash_Satyarthi
Her uddrag fra den stærke appel på børnenes vegne, som fik tårer frem i øjenkrogen hos adskillige tilhørere:
(Norsk oversættelse)
“Jeg står her for å representere lyden av taushet, harmløshetens rop og de usynliges ansikt. Jeg er kommet hit for å formidle våre barns stemmer og drømmer; våre barn, fordi de er alle våre barn.
Jeg har sett inn i deres redde og slitne øyne. Og jeg har lyttet til deres påtrengende spørsmål:
For tjue år siden, ved foten av Himalayafjellene, møtte jeg en tynn liten gutt. Han spurte: “Er verden så fattig at den ikke kan gi meg et leketøy og en bok i stedet for å tvinge meg til å ta i et verktøy eller et våpen?”
Jeg møtte en sudanesisk barnesoldat som var kidnappet av en ekstremistisk milits. Det første han ble tvunget til å gjøre under opplæringen, var å drepe sine venner og familie. Han spurte: “Hva gjorde jeg galt?”
For tolv år siden traff jeg en pur ung mor som levde på gata i Colombia og som hadde opplevd menneskehandel, voldtekt og slaveri. Hun stilte meg følgende spørsmål: “Jeg har ikke hatt en eneste drøm i hele mitt liv. Kan barnet mitt få oppleve det å ha en drøm?”
Ingen voldshandling er verre enn å nekte våre barn å ha drømmer.
Jeg er så heldig at jeg får lov til å jobbe sammen med mange modige sjeler som også nekter å godta dette. Vi har aldri gitt opp og kommer aldri til å gi opp på grunn av trusler og angrep.
Det er uten tvil gjort fremskritt de siste par tiårene.
Antall barn som ikke går på skole er blitt halvert. Barnedødelighet og underernæring er redusert, og millioner av barnedødsfall er forhindret. Antall barnearbeidere i verden er blitt redusert med en tredjedel. Men vær klar over at det fortsatt gjenstår store utfordringer.
Intolerancen er den største krise
I dag er intoleransen den største krisen som banker på menneskehetens dør.
Vi har mislyktes totalt når det gjelder å gi våre barn utdanning. En utdanning som gir livet mål og mening og sikrer fremtiden. En utdanning som bygger opp en følelse av globalt borgerskap hos de unge.
Jeg frykter at vi snart vil komme dithen at det kumulerte resultatet av denne fiaskoen vil kulminere i en voldsutøvelse uten sidestykke som vil kunne føre til at menneskeheten tar livet av seg selv.
Men allikevel finnes det unge mennesker som Malala (der delte fredsprisen med ham, red.), som rundt om i verden setter seg til motverge og velger fred fremfor vold, toleranse fremfor ekstremisme, og mot fremfor frykt.
Løsningen ligger ikke bare i forhandlinger og konferanser og pålegg fra fjerne organisasjoner. Løsningen ligger i små grupper og lokale organisasjoner og individer som ofte er helt ukjente for verdenssamfunnet, men som kjenner problemene på kroppen her eneste dag.
Du tenker kanskje: Hva kan én enkelt person gjøre? La meg fortelle en historie som jeg husker fra min barndom:
Det hadde brutt ut en voldsom skogbrann. Alle dyrene flyktet, også løven, skogens konge. Plutselig så løven en bitte liten fugl som fløy rett mot brannen. Han spurte: «Hva er det du gjør?»
Til løvens store overraskelse, svarte fuglen: «Jeg er på vei for å slukke brannen.» Løven lo og sa: «Hvordan kan du slukke brannen med bare en dråpe vann i nebbet?». Fuglen stod steilt på sitt, og sa: “Men jeg yter min skjerv.”
Mangel på medmenneskelighed
Du og jeg lever i en tid preget av rask globalisering. Vi er koblet til hverandre via høyhastighetsinternett. Vi utveksler varer og tjenester i et felles, globalt marked.
Men det finnes én alvorlig svikt i disse forbindelsene. Det er mangelen på medmenneskelighet.
La oss innpode og omdanne den individuelle medmenneskeligheten til en global bevegelse. Ikke en passiv medmenneskelighet, men en medmenneskelighet som forandrer verden og fører til rettferdighet, likhet og frihet.
Hvert eneste minutt teller, hvert eneste barn teller, hver eneste barndom teller.
Jeg bestrider den passiviteten og pessimismen som omgir våre barn. Jeg bestrider denne kulturen som er basert på taushet og nøytralitet.
Jeg anmoder derfor innstendig alle regjeringer, mellomstatlige organisasjoner, næringslivet, ledere for alle trosretninger, det sivile samfunn og hver enkelt av oss om å sette en stopper for alle former for vold mot barn:
Slaveri, menneskehandel, barneekteskap, barnearbeid, seksuelt misbruk og analfabetisme – alle har de ingen plass i et sivilisert samfunn.
Mine venner, dette kan vi klare”.
Kilde: Den Norske Nobelkomite – http://nobelpeaceprize.org
