Norge er langt fra teten av verdens mest utviklingsvennlige land, ifølge en ny indeks laget av amerikanske forskere. Til gengæld er Danmark nummer 2, fremgår det af en artikel i NORAD-tidsskriftet, Bistandsaktuelts, seneste nummer. Selv om Norge har hoppet tre plasser opp fra i fjor, er vi så dårlige på handel med land i sør at vi ikke fortjener bedre enn en syvendeplass – sammen med USA, hedder det i den norske originaltekst, som fortsætter:
Det er andre år på rad at kåringen presenteres, og Norge har hoppet fra en tiendeplass til nummer syv blant 21 rike land.
– En provoserende, interessant og viktig måling, mener seniorforsker Leiv Lunde ved ECON Analyse, til magasinet.
Indeksen «Ranking the rich» er utarbeidet av den uavhengige Washington-baserte tenketanken Center for Global Development (CGD) i samarbeid med magasinet Foreign Policy. Målingen tar sikte på å måle i hvilken grad landenes politikk overfor utviklingsland er fremmende eller hemmende.
Selv om Norge har hoppet tre plasser opp fra i fjor, fører landbrukssubsidier og handelshindringer til at Norge havner på bunnplass når det gjelder handel med utviklingslandene. Norge gjør det også dårlig på miljø og innvandring, hakket bedre på investeringer og teknologioverføring, men havner blant de beste på fredsbevaring og bistand.
På toppen av lista rangerer Nederland, fulgt av Danmark, Sverige, Australia, Storbritannia og Canada. Syvendeplassen deler Norge med Tyskland, Frankrike og altså USA. Nye beregningsmetoder, som blant annet i større grad belønner bidrag til fredsbevarende operasjoner, har gitt USA et sprang opp fra nestsisteplassen i fjor.
– Indeksen er et verdifullt bidrag til utviklingsdebatten ved at den legger vekt på en rekke elementer ved landenes politikk som har betydning for utviklingslandene, ikke bare på bistand i tradisjonell forstand. Det er bra å få fokus på giverlandenes hjemlige politikk, ikke bare på mottakernes, mener Leiv Lunde i ECON.
Analysefirmaet har på oppdrag fra UD gjennomgått indeksen og kommet med innspill om hvordan Norge kan forbedre politikken sin overfor utviklingslandene.
Utgangspunktet for indeksen er at utvikling og fattigdomsreduksjon ikke bare har med størrelse på bistandsbudsjettene å gjøre, men at politikken på områder handel, miljø, investeringer, innvandring og fredsbevarende styrker også spiller en avgjørende rolle.
Senteret anerkjenner at myndigheter og ledere i fattige land har et selvstendig ansvar for landets egen utvikling, men at rike land kan og bør endre sin politikk for å utløse økonomisk vekst og sosial utvikling.
Et hovedankepunkt mot indeksen er, at den baserer seg nærmest utelukkende på kvantitative data, noe så gammelt som fra 1997, i mangel av ferskere sammenlignbare tall. Dermed er der f.eks. ikke tatt høyde for Norges innføring av nulltoll overfor de minst utviklede landene i 2002, eller avvikling av kvotebegrensninger på import av tekstiler.
– Det stemmer at tallene for handel er gamle og på flere områder problematiske, men det er ikke påfallende mye nytt som har skjedd de siste årene. Den grunnleggende proteksjonismen i norsk landbrukspolitikk består, og det er ingen grunn til å oppheve kritikken mot norsk handelspolitikk overfor utviklingslandene, mener Lunde.
Norge havner på fjerdeplass på bistandsrankingen, etter Nederland, Danmark og Sverige. Dette forklarer ECON-forskeren med at indeksen straffer land som gir en stor andel av bistanden i form av små prosjekter, i motsetning til større programmer og betalingsbalansestøtte.
– Indeksen forutsetter at mange småprosjekter er ekstremt belastende å administrere for utviklingslandene. Norge gir i større grad enn andre land bistand til småprosjekter gjennom frivillige organisasjoner, men det er ikke automatisk slik at disse prosjektene belaster myndighetenes mottakerapparat i større grad enn stat-til-stat-bistand. Dermed er det mulig indeksen straffer Norge litt for hardt. Dette er uansett en interessant nyvinning i beregningen, men jeg mener UD bør vurdere å ta opp med CGD hvordan de håndterer bistanden til de frivillige organisasjonene, sier Lunde.
Den kanskje mest kontroversielle delen av målingen dreier sig om innvandring. Her havner Norge litt under gjennomsnittet, mens Canada, USA og Australia – land som importerer mye høyt utdannet fagpersonell fra sør – havner i tet.
– Dette er en problematisk del av indeksen, fordi den premierer innvandring nesten uansett, uten å ta høyde for hjerneflukt-effekten. Samtidig er det motsatte – å begrunne innvandringsstopp med faren for hjerneflukt – helt uakseptabelt. Derfor heller jeg mot å være positiv til denne beregningen, sier Lunde.
Norske myndigheter har tidligere gitt tilbakemelding til Center for Global Development om det man mener er svakhetene ved indeksen, som at Norges nulltoll er utelatt.
– Det er ikke til å unngå at noen land vil føle seg urettferdig behandlet. Men uavhengige institusjoner som dette bør ha spillerom til å rangere land selv om metodene ikke er perfekte. Rangeringen er et gunstig tilskudd til OECDs gjennomgang av vestlige lands bistand, som har en snevrere tilnærming, sier Leiv Lunde, anfører Bistandsaktuelt..
Kilde: www.norad.no
