Kommentar af Dag Hareide og Susan Fay Kelly, Regnskogfondet i Norge
Norges borgerlige regering under statsminister Erna Solberg (H) vil have den globale førertrøje på, når det gælder udviklingsbistand til uddannelse – det ligger fast efter stortingsmeldingen “Utdanning for utvikling”.
Det er friskt av lille Norge å skulle bli verdensledende i bistand til utdanning. Den (tidligere) rødgrønne regjeringen tok en ledelse på to felt innen bistand: Støtte til regnskogsbevaring og vaksinering.
Men utdanning er enormt mye mer komplisert. La oss anta at det brukes ca. 7.000 milliarder kroner på utdanning i utviklingsland. Regjeringen i Oslo antyder at bistand til utdanning fra Norge skal øke til 3 – 4 – 5 milliarder i året. Hvordan “aksler (skuldrer) Norge ledertrøyen” med 0,06 prosent av budsjettene?
Da burde man forventet at meldingen valgte ut ett spesielt område. I stedet nevnes det mange gode ønsker. Det nevnes noe om yrkesutdanning, om lærerutdanning, om å satse på forskjellige grupper som faller utenfor: kvinner, handicappede, urfolk, etniske minoriteter, folk i konfliktområder.
Meldingen nevner de 10 prosent som ikke går på barneskole, og det snakkes om de voksne som ikke kan skrive eller lese. Men hvor og hvordan Norge “aksler ledertrøyen” kan vi ikke finne ut av.
Utdanning = økonomisk vekst?
Meldingen er bygd opp rundt et enkelt resonnement: Utdanning fører til mer vekst og mindre fattigdom. Dette dokumenteres som en megatrend. Og med veksten i kunnskapsøkonomien har dette blitt sett på som en slags naturlov.
Men meldingen har ikke gjort hjemmeleksa (læst på lektien) når de ikke går inn i de situasjonene hvor dette rett og slett ikke stemmer.
Filippinene hadde 72 prosent alfabetisering i 1960 mens Taiwan hadde 54 prosent. Filippinene hadde da dobbelt så høy BNP som Taiwan. I dag har Taiwan 10 ganger så høy BNP som Filippinene.
Argentina hadde 91 prosent alfabetisert i 1960 mot 71 prosent i Sør-Korea. Argentina hadde da fem ganger så høy BNP som Sør- Korea. I dag har Sør-Korea tre ganger så høy BNP som Argentina.
Det finnes flere slike eksempler på at vekst i skolesystemet ikke fører til økonomisk vekst. I hele Afrika sør for Sahara steg alfabetiseringen vesentlig fra 40 prosent til over 60 prosent av befolkningen mellom 1980 og 2004 – samtidig sank BNP med 0,3 prosent pr. år.
Meldingen tar riktignok forbehold om at utdanning ikke alltid fører til økonomisk vekst, men diskuterer det ikke skikkelig.
Noen ville for eksempel si at det er mye viktigere hvordan man organiserer læring i bedrifter i det moderne kunnskapssamfunnet enn hvor mange som går lenge på skole. Vi skal ikke gå videre i den diskusjonen her.
Vi mener enda viktigere er å se på hva utdanning kan gjøre for de fattigste. Det er ikke opplagt at økonomisk vekst alltid fører til bedre forhold for de fattigste.
To grupper som faller utenom i barneskolen (grundskolen)
(Udenrigsminister) Børge Brende har lansert utrydding av ekstrem fattigdom innen 2030 som et overordnet mål i bistanden. Det kan vi støtte.
Dette skulle da ifølge logikken føre til at man konsentrerer innsatsen om de 10 prosent av barna som ikke går på skole i dag. Men hvem er disse?
Erna Solberg har jenters rett til utdannelse som sin hjertesak. Dette er en viktig sak, noe den også har vært internasjonalt over lengre tid nå. Aldri tidligere har så mange jenter gått på skole som i dag, og aldri før har det vært mindre skille mellom hvor mange gutter og jenter som går på skole i verden.
Vi har fortsatt ikke kommet i mål over alt. I en del land som Afghanistan er dette skrikende urettferdig. Men i de fleste land er vi er godt på vei. Derimot er vi langt fra godt på vei når det kommer til andre grupper.
Og der er det særlig to grupper som er tydelige. Det ene er barn som lever midt oppi krig og konflikter. Og den andre er barn fra urfolk og etniske minoriteter.
Rapporten “State of the World’s Minorities and Indigenous Peoples”, av Minority Rights Group International fra 2009, konstaterer at mellom 50 prosent og 70 prosent av barn i verden som ikke går på skole, tilhører minoriteter eller urfolk.
Andre frivillige organisasjoner har spesialisert seg på arbeid i krigssituasjoner, og kan si mer om hva som kan gjøres for skolegang der.
Vi i Regnskogfondet har erfaring fra situasjonen til urfolk, som forøvrig ofte lever i former for kronisk konflikt rundt land og ressurser.
Skoler som undertrykker
Læs videre på http://www.bistandsaktuelt.no/kommentar/arkiv-kommentarer/utdanning-kan-føre-til-undertrykkelse
(man må desværre selv kopiere linket, da bogstavet “ø” optræder i teksten)
Kilde: Bistandsaktuelt, Norge
