Den prisvindende danske journalist, Tom Heinemann, er efter flere rejser til Bangladesh og samtaler med internationale eksperter nået frem til, at Nobelpris-vinder Muhammed Yunus og hans så berømmede Grameen Bank fører mange fattige kvinder ud i en ødelæggende gældsspiral.
Det fremgår af foromtalen af dokumentarprogrammet “Bundløs mikrogæld”, som vises i aften tirsdag kl. 21.30-22.30 i nyhedsmagasinet “Brennpunkt” på den norske TV-kanal, NRK1.
Kvinderne betaler omkring 30 procent i rente på lånene, som de allerede må begynde at betale tilbage efter en uge. I dokumentaren fortæller de fattige om hårde indkrævningsmetoder fra Grameen Bank, som har modtaget i alt 400 millioner n. kroner i bistand fra Norge.
Foromtalen fortsætter (på norsk):
NARRET af historierne
Muhammad Yunus og Grameen Bank ble tildelt Nobels Fredspris i 2006. Begeistringen har vært stor for ”banken for de fattige” som startet med at Yunus i 1976 lånte 27 dollar til 42 kvinner i landsbyen Jobra i Bangladesh.
I dag har Grameen Bank nesten 8,5 millioner lånetagere, de fleste kvinner, og er dermed flaggskipet innenfor en mikrofinansvirksomhet som har spredt seg til hele kloden.
Grameen Bank skryter (praler) selv av en tilbakebetalingsrate på rundt 97-98 prosent, og mener at det beviser bankens suksess.
Om det betyr at mikrolånene gir kvinner en vei ut av fattigdom, er en annen sak. I ”Fanget i Mikrogjeld” møter vi eksperter som viser til erfaringer og undersøkelser som gir et helt annet bilde.
NAIVE
– Folk som av god vilje ønsker å hjelpe utviklingsland, spesielt i Skandinavia, har – unnskyld uttrykket – blitt lurt (narret) til å tro at dette er den ideelle løsningen på fattigdom, sier Ha-Joon Chang, dosent ved University of Cambridge.
En annen ekspert som uttaler seg svært kritisk i dokumentaren er seniorforsker David Roodman ved Center for Global Development i Washington.
– Jeg mener at folk i Vesten har blitt lurt og forledet av historiefortel-lingene. Vi bestemmer hvem som skal få penger basert på hvem som forteller de beste historiene og får oss til å føle bra i forhold til hvor pengene går, sier Roodman.
HØJ rente
I 2007 offentliggjorde en rekke økonomer i Bangladesh en studie som omfattet 2.500 fattige som hadde tatt mikrolån. Mer enn en tredjedel hadde lån i Grameen Bank.
Studien viste at de fattige måtte tåle skyhøye renter. I Grameen Bank var renten mellom 26 og 31 prosent, mens rentenivået var enda høyere i andre mikrofinansinstitusjoner.
Brennpunkts undersøkelser har vist at mikrofinansinstitusjoner rundt omkring i Verden tar over 100 prosent renter og i verste fall opp i 200 prosent.
FÆLLES ansvar
Tilbakebetalingen av lånene starter som regel allerede fra uke en etter lånet er tatt. Som sikkerhet må lånetageren være en del av en gruppe som sammen står ansvarlig for mikrolånene. Får en av dem problemer med tilbakebetalingen, går det ut over alle i gruppa.
SKRÆMT til betaling
– Jeg har hatt lån i Grameen Bank i 15 år, og jeg betalte mine avdrag til tiden. På et tidspunkt fikk jeg problemer med at tilbakebetalingen. De ansatte i Grameen Bank kom og skjelte meg ut. De truet meg med å selge takplatene fra huset. Hvis jeg ikke betalte, ville de kaste meg på gaten. De sa mange stygge ting til meg. Jeg ble redd og solgte alt jeg eide og betalte avdraget. Huset faller sammen. Det er huller i taket. Jeg har ingen i verden, sier Hazera, en av de fattige kvinnene Brennpunkt møter i dokumentaren.
NORAD advarte
Norad støttet Grameen Bank fra 1986 til 1997 med til sammen 400 millioner kroner. Brennpunkt har gått gjennom hele arkivet til Norad som har med Grameen Bank å gjøre. Her kommer det fram at ansatte i Norad allerede tidlig på 1990-tallet var bekymret for at de fattige skulle fanges i en gjeldsspiral.
I et Norad-notat fra 20. desember 1993 heter det følgende:
“Faktisk viser en ny undersøkelse gjort av David Gibbons og Helen Todd at av 40 kvinner med 10 års medlemskap (i Grameen Bank), hadde nesten alle lånt privat for å betale avdragene”.
Og i et annet Norad-notat fra 1. juni 1994 står det følgende:
“Ett av de forholdene som rapporten peker på er at det gjennom kreditt-konseptet slik det har utviklet seg, er skapt grobunn for en praksis der nye lån kan brukes til å betale tilbake løpende lån med. Dette kan være med å forklare den imponerende tilbakebetalings-statistikken som Grameen Bank opererer med”.
– Først tok jeg ett lån, så ble jeg nødt til at ta et annet lån for at dekke utgiftene til det første lånet. Så tok jeg enda et lån for at dekke avdraget. Nå har jeg gjeld hos fem organisasjoner, sier Yasmeen, en annen kvinne i Bangladesh som Brennpunkt har snakket med.
KREDIT versus gjeld
– Muhammad Yunus sa at kreditt er en menneskerettighet, men han sa aldri at gjeld er en menneskerettighet. Men den andre siden av kreditt er gjeld. Hver gang du tar opp kreditt, kommer du i gjeld. Fattige menne-sker liker ikke gjeld bedre enn det du og jeg gjør, sier mikrokreditt-forskeren Thomas Dichter.
Dichter har tidligere lang fartstid bak seg i Verdensbanken og i FN, og mener at mikrokreditt ikke har blitt møtt med nødvendig kritisk blikk fordi ”vi ønsker å se de smilende ansiktene.”
Seniorforsker Milford Bateman ved Overseas Development Institute i London mener det nå er tid for selvransakelse i forhold til hyllesten av mikrokreditt som redskap til avskaffelse av fattigdom.
– Vi er fanget i denne utviklingsmodellen og det kommer til å være vanskelig for oss å akseptere at vi har tatt feil i 30 år, sier Bateman i Brennpunkts dokumentar.
VÆRDIG økonomi
Ole Danbolt Mjøs var formann i Nobelkomiteen da Yunus og Grameen Bank ble tildelt prisen i 1996:
– Gjeld er ingen menneskerett, men det er en menneskerett å ha en verdig økonomi for sitt eget liv, sier Mjøs i dokumentaren.
På spørsmål om det er verdig at fattige mennesker skal betale dobbelt så mye i rente som oss i Norge, svarer han:
– Spørsmålet om renter og tilbakebetalingsvilkår er klart viktige spørsmål. Etter min mening bør renten reduseres så mye som mulig.
INGEN kommentar
Det har ikke vært mulig å få fredsprisvinnerne Yunus eller Grameen Bank til å kommentere kritikken mot dem.
Brennpunkt har i flere måneder forsøkt å få dem til å stille opp til intervju i dokumentaren eller svare på detaljerte spørsmål – uten held, slutter foromtalen.
Se også http://www.nrk.no/programmer/tv/brennpunkt/1.7402830 – hvor der bl.a. ligger baggrundsdokumenter
———————————
KOMMENTAR
Af Christian Sørensen
Programkoordinator i ADRA Danmark og medlem af u-landsnyts redaktion
TV-dokumentaren rejser en principiel kritik om långivning, nemlig at lån har to sider: en negativ of en positiv. De kan føre til forgældelse, men også fremskridt. Det gælder for alle banker, også Grameen og andre mikro-banker.
Derfor vil det være vigtigt at kunne dokumentere procentdelen af lån, som fører til negativt resultat: forgældelse. Det ved jeg ikke om Tom Heinemann gør. Der vil altid kunne findes utilfredse/uheldige lånekunder. Men hvor mange er de tilfredse?
Mikrolån er imidlertid stadig efterspurgte – af verdens fattige (eller – nok mest af de ikke-allerfattigste), fordi de ikke kan få banklån.
At renten er høj skal ikke sammenlignes med danske normer, men med stedets normer. Dvs. hvad er de lokale åger-renter? – den lokale banks renter? Hvilke andre udgifter har låntagerne ud over renten?
Det er nemlig ofte sådan, at en fattig låntager har mange udgifter i forbindelse med at få et lån fra en bank, som ligger ud over rente – f.eks. transportudgifter, udgifter til fotokopier, administrationsgebyrer osv.
Jeg lavede engang en udregning i Eritrea, som viste at en bonde, der ville have et relativt lille lån fra en bank til 7 procent i rente, i virkeligheden kom til at betale næsten 30 pct., når alle udgifterne var talt med. Han kunne imidlertid gå hen til det lokale mikrofinans-kontor og få et lån på samme størrelse til 15 pct. alt iberegnet.
Når det er sagt, så er kredit sjældent de fattigstes største behov. De har brug for at kunne spare op – sikkert og regelmæssigt.
Det er Grameen-banken ikke indrettet på, men det hurtigt voksende antal spare-lånegrupper – især i Afrika – viser at egen opsparing er utrolig vigtigt og populært.
Man kan så tage små lån (i øvrigt ofte til uhyrlige renter!) af gruppens egne penge. De bliver altid betalt tilbage. Jeg har skrevet om dette i u-landsnyt tidligere i den store (nu afsluttede) debatserie om landbrugsbistanden.
———-
Hvis man vil se en eller flere af de i alt 130 artikler i landbrugsserien, findes de ved at trykke på “Tema” øverst på forsiden af u-landsnyt.dk
