I Malaysia ble to kvinner nylig pisket for å ha hatt sex med hverandre. I forrige uke ble ti kvinner arrestert i Indonesia, mistenkt for å være lesbiske. I Tanzania oppfordret sentrale politikere til massearrester av homofile.
Dette er bare noen få eksempler, fra de siste par ukene, på hvordan lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (lhbt) forfølges og trakasseres i land med homofiendtlige lover og konservative myndigheter. Vi er glade for å bo i et land der så mange, inkludert lederen i gårsdagens VG, reagerer med avsky på denne type overgrep, og tar til orde for at vi må ta alle virkemidler i bruk for å beskytte lhbt-personer.
Norge må reagere på overgrep. Men reagerer vi på feil måte, kan vi ende med å gjøre situasjonen verre for lhbt-personer.
Homofile blir strategiske skyteskiver
Forfølgelsen handler nemlig om mye mer enn homofobi. Lhbt-personer har blitt en strategisk skyteskive for konservative, religiøse krefter i mange land. De forteller befolkningen at det er vår skyld at samfunnet ødelegges, at naturkatastrofer tar liv, at Gud straffer oss, at barn og unge villedes. De sier at homofile ikke finnes i landene deres, og at homoseksualitet er en såkalt «vestlig verdi», påført utenfra.
Ved å forfølge lhbt-personer, ønsker konservative krefter å skape nasjonale syndebukker, vinne politiske poeng ved å bekjempe dem, og markere uavhengighet og avstand fra «vesten». Vi må forstå denne kompleksiteten før vi reagerer.
Bistandskutt kan forverre situasjonen
For mange kan det virke feigt eller prinsippløst at utviklingsministeren ikke kutter bistanden til land som Tanzania, når vi får nyheter om at homofile forfølges. Men hvis bistanden kuttes, vil ikke taperne være de homofobe politikerne, men derimot de mest sårbare i samfunnet: fattige, mødre, syke, barn og unge, hivpositive og minoriteter. Og de som vil bli utpekt som syndebukker, det vil være lhbt-personer. Vi risikerer å spille ballen rett i hendene på de som startet forfølgelsen.
Nettopp dette skjedde da Ugandas president Museveni i 2014 undertegnet en lov om livstidsstraff på homofile, og Norge svarte med å fryse bistanden til landet. I Norge fremsto reaksjonen som en uforbeholden støtte til lhbt-personer, men i Uganda førte den til et offentlig ordskifte som forverret situasjonen. Bistandskuttet ble brukt som bevis på at homoseksualitet ble pådyttet fra vesten. Ikke bare ble lhbt-personer symbolet på vestens ”seksuelle umoral”, de ble sett på som selve årsaken til bistandskuttet. Volden mot lhbt-personer økte. Vi ønsker ikke å se det samme skje i Tanzania.
Fraråder enkle løsninger
Dessverre er bistandskutt og offentlig politisk fordømmelse enkle måter for politikere i lhbt-vennlige land å markere seg på. Også i Norge ser vi et press på politikere om å vise denne typen handlekraft. FRI ønsker handling, men fraråder de enkle løsningene. Våre rettigheter skal ikke brukes som en brikke i et politisk spill, verken av de som er imot dem, eller de som er for dem. Lhbt-personers sikkerhet må komme først.
Diplomati og langsiktig arbeid
Så hva er det som fungerer? Den beste garantien mot overgrep er et sterkt sivilsamfunn, som jobber for menneskerettigheter og sier ifra når de brytes. Norge må støtte sivilsamfunnet økonomisk og politisk, og være tydelig på menneskerettigheter i all dialog med land der minoriteter står svakt.
I akutte situasjoner må vi velge de virkemidlene som nytter mest. Noen ganger er det å fordømme overgrep eller ilegge sanksjoner. Men ofte er stille diplomati, i samarbeid andre land, veien å gå. Det sanker ikke stemmer og genererer ikke overskrifter, men kan være det sterkeste verktøyet vi kan bruke.
Lytt til lhbt-personer
Det viktigste er at vi som ønsker å forhindre overgrep, alltid lytter til de det gjelder, og sørger for at deres sikkerhet og deres prioriteringer danner grunnlag for alle krav vi stiller til handling. Ellers kan velmenende reaksjoner gjøre vondt verre.
Ingvild Endestad er leder i FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold i Oslo, Norge.
