Af Lars Andreas Loe
artikel på det norske Danida, Norads, website
Bistanden har en langsiktig effekt på økonomisk vekst, og “nordisk” bistand har virket best.
Det er konklusjonene i et nylig publisert forskningsnotat fra International Monetary Fund (IMF): Development Aid and Economic Growth: A Positive Long-Run Relation (Camelia Minoio & Sanjay G. Reddy).
I bistandsdebattene blir det ofte stilt spørsmål ved om bistand har bidratt til økonomisk utvikling, eller om den tvert i mot har bidratt til å gjøre mange land bistandsavhengige gjennom utilsiktede virkninger som korrupsjon, undergraving av motivasjon for egen innsats og så videre.
Slike debatter er svært nyttige og viktige for oss som jobber med bistand, for politikere og skattebetalere.
Men selv om slike debatter ofte gir mange viktige eksempler på både tilsiktede og utilsiktede virkninger av bistand, kan de ikke gi svar på hva som er sluttresultatet: nettoeffekten på økonomisk utvikling.
Kritikere av bistand viser her ofte til hvor mye bistand Afrika har fått, og holder dette opp mot hvor lite utvikling det har vært. Problemet med dette argumentet, er at bistanden kan ha virket godt, men at andre faktorer har trukket så mye ned at samlet vekst likevel har blitt moderat.
Strengt tatt burde vi kunnet sammenlikne med utviklingen slik den hadde vært uten bistand, for å kunne trekke en sikker konklusjon.
Siden det er umulig, må en i stedet bruke statistiske metoder for å kunne skille fra hverandre og tallfeste de enkelte faktorer sin betydning for økonomisk vekst. Dette er komplisert, for det er svært mange faktorer som til sammen avgjør et lands økonomiske utvikling.
Den nye studien fra IMF er et en slik økonometrisk studie. Den er basert på et stort datamateriale for utviklingsland for perioden 1960-2000, og har som en av sine hovedkonklusjoner at bistand har hatt en tydelig virkning på økonomisk vekst. Den viser også at bistand delvis virker over svært lang tid, ofte 10-20 år.
Dette er egentlig ikke så overraskende, eksempelvis tar det svært lang tid fra forholdene bedres i grunnskolene i et land til dette slår ut i økt produktivitet og sysselsetting. Men det er interessant at en finner igjen dette i makrosammenhenger, og det er nyttig å bli minnet om at noen resultater oppnås på svært lang sikt.
Studien bidrar også med interessante funn angående spørsmålet om hva slags bistand som er mest effektiv.
I denne analysen har en ikke gått detaljert inn i ulike bistandsformer, men gjort en grovsortering ved at en har gruppert giverland i tre grupper. Denne er gjort ut fra en antakelse om at noen givere opptrer mer utviklingsorientert enn andre. Her er de nordiske landene plassert gruppen av land som antas å være mest effektive givere.
Forskerne har gitt merkelappen “nordisk” på all bistand til land der de nordiske land har hatt en tilstrekkelig sentral rolle, og tilsvarende satt andre merkelapper på bistanden i land der andre givere har vært dominerende.
Funnet de gjør, er at den samlede bistanden har vært mer effektiv i mottakerland der nordiske land har dominert, enn i andre land.
Funnet er et interessant nytt tilskudd i litteraturen om bistandseffektivitet og økonomisk utvikling, som er et viktig grunnlag for arbeidet med å effektivisere bistanden.
Sannsynligvis vil dette funnet bli fulgt opp av andre analyser, og tiden vil vise om en får andre resultater som harmonerer med eller er i strid med dette.
Siden resultatet kan tolkes som et klapp på skulderen til nordisk bistand, er det nok viktig å huske at denne studien ikke sier at alt vi gjør i dag er riktig, her er det i beste fall lange historiske trender og ikke 2009 – budsjettet som fanges inn.
Men dersom konklusjonen om at Norge og de andre nordiske landene har gjort mer riktig enn andre land i lang tid viser seg å holde, vil det være et svært nyttig utgangspunkt for å grave videre, og slik kunne øke kunnskapsgrunnlaget ytterligere for å forbedre bistanden framover.
Kilde: www.norad.no
