Norge vil sætte sin udviklingsbistand kraftigt i vejret i de kommende år, så den i “løbet af kort tid” når op på 1 procent af bruttonationalindkomsten (BNI) mod 0,94 pct. i dag.
Det fremgår af den borgerlige regerings udmelding fredag om bistanden, som er den første stortingsmelding om norsk udviklingshjælp i 8 år.
Statsminister Kjell Magne Bondeviks regering vil afsætte, hvad der svarer til henved en milliard danske kroner ekstra til u-landsbistanden for at bevæge sig op mod 1-procent målet. – Vi skal nå den ene procent så snart som muligt, og når det mål er nået, skal bistanden mindst holdes på det niveau, siger Bondevik til Oslo-avisen Aftenposten fredag.
Danmark anvender til sammenligning under VK-regeringen knapt 0,85 procent af sit BNI på udviklingsbistand efter at der er skåret flere milliarder af hjælpen i forhold til SR-regeringens niveau, som netop var den ene procent.
Siden Bondeviks borgerlige samarbejdsregering tog over efter sidste valg er bistanden øget med ca. 2,5 milliarder norske kroner. Bondeviks parti, Kristelig Folkeparti, er Stortingets mest bistandsvenlige, men har på det seneste haft stor modgang i opinionsmålingerne.
En vigtig betingelse for i fremtiden at modtage norsk u-landsbistand bliver ifølge den norske regerings stortingsmelding en målrettet indsats i modtagerlandene for demokrati og aktiv kamp mod korruption og anden kriminalitet.
Bag Kjell Magne Bondeviks beslutning ligger FN-kravet om at halvere fattigdommen i verden inden 2015. 1,2 milliarder jordboer lever i dag under fattigdomsgrænsen. Det betyder, at de har mindre end 6,5 kr. til at leve for om dagen.
DOKUMENT:
Resume af Stortingsmeldingen “Felles kamp mot fattigdom – En helhetlig utviklingspolitikk” gengivet på originalsproget og med Norads website som kilde.
Tusenårsmålene kan nås
Tusenårsmålene er retningsgivende for det internasjonale arbeidet med å bekjempe fattigdommen og for norsk utviklingspolitikk. Det er mulig å realisere tusenårsmålene og målene fra Johannesburg. Prognoser fra Verdensbanken, UNDP og andre viser at på global basis vil flere av dem kunne nås med dagens politikk og ressursinnsats. Andre mål vil kunne nås med økt innsats.
Men for at dette skal skje, må blant annet den trenden til økt og mer effektiv bistandsinnsats en nå ser, forsterkes og vedvare. Blant de 8 tusenårsmålene er det en overgripende målsetning å halvere andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom innen 2015. Fremdriften i arbeidet til nå tyder på at målet er innenfor rekkevidde. Imidlertid er utviklingen svært ujevn, en rekke land og regioner ligger etter i utviklingen. Utviklingen i Afrika sør for Sahara er særlig bekymringsfull.
Enkelte av de øvrige mål vil kunne nås i noen regioner, mens andre vil oppleve mindre grad av måloppnåelse. Også på landnivå er bildet meget variert. Igjen er det landene i Afrika sør for Sahara, med sine historisk lave vekstrater, som ligger dårligst an når en ser målene under ett.
Globalt partnerskap for utvikling
Det utvidede perspektivet på utviklingspolitikken som har vokst frem, gjør det stadig mer tydelig at politikken som rike land, inkludert Norge, fører på en rekke områder har store virkninger for fattige lands muligheter til å få bukt med fattigdommen.
Tusenårsmålene kan først og fremst nås gjennom et globalt partnerskap, der både industriland og utviklingsland forbedrer sin politikk. Globalt partnerskap er et nøkkelord for å nå tusenårsmålene. Det dreier seg om internasjonale rammebetingelser.
Handel er sentralt for at utviklingsland skal få inntekter, produktivitetsvekst og arbeidsplasser. Utviklingslandene trenger bedre markedsadgang. Bedre rammer for gjeldslette (jfr. egen handlingsplan “Gjeldslette for utvikling”), migrasjon, miljø- og ressursforvaltning, kunnskaps- og teknologioverføring, korrupsjonsbekjempelse, medbestemmelse i internasjonale fora er andre viktige elementer for å fremme utvikling.
Rike lands politikk har virkninger for utviklingsland på en rekke områder. I tråd med Regjeringens behandling av Handlingsplanen for fattigdomsbekjempelse, kartlegges ulike sider ved norsk politikk. Det ligger blant annet en spesiell utfordring i å sikre større åpenhet om inntekter fra utvinningsindustri i utviklingsland – dette er et tverrnasjonalt ansvar. Også OECDs målsetting om å gi “koherensperspektivet” en mer sentral plass i organisasjonens alminnelige arbeid støttes aktivt fra norsk side.
Dette er ikke ny innsikt, verken hva angår handel eller gjeld. Men den konsensus som har vokst frem, gjør det i dag vanskeligere enn før for enkelte industriland å bagatellisere betydningen av disse faktorene. Dette har ikke minst vist seg i forbindelse med pågående forhandlinger i Verdens handelsorganisasjon (WTO).
Forutsetninger for utvikling: nasjonalt ansvar for fattigdomsreduksjon
Mens rammebetingelser for handel og andre forhold som har innvirkning på et lands politikk er viktig for alle utviklingsland, er bistanden av særlig betydning for de fattigste landene.
Endringene som har skjedd globalt innen utviklingsarbeidet, innebærer også en dypere erkjennelse av at utvikling ikke skapes gjennom prosjektbasert bistandsinnsats ved at utenlandsk ekspertise bygger og ruster opp infrastrukturen i et utviklingsland og så og si “setter det på rett kurs”, som det deretter forventes å vedlikeholde selv.
Dette konseptet har vist seg å fungere dårlig og har gitt opphav til mange “hvite bistandselefanter” (dvs. store prosjekter som viser seg ikke å være bærekraftige). Etter hvert er det utviklet en grunnleggende forståelse for at et lands utvikling først og fremst er et resultat av kvaliteten på dets egen politikk og av dybden i dets eget eierskap til denne.
Utvikling kan bare skapes i og av landene selv. Det er landenes egne innbyggere og politikere som må avgjøre hvordan deres framtid skal formes. Dette må skje i et skjæringspunkt mellom internasjonale og nasjonale rammebetingelser, hvor de politiske myndighetenes vilje til å prioritere for utvikling, og hvor deres evne – i en ressursfattig og ofte turbulent politisk virkelighet – til å gjennomføre sine planer, ofte er avgjørende.
Det er utviklingslandenes ansvar å få på plass gode nasjonale rammebetingelser og en fornuftig politikk som kan fremme utvikling.
Stadig flere utviklingsland utarbeider nå sin egen helhetlige strategi for fattigdomsreduksjon. Disse strategiene for fattigdomsreduksjon er også retningsgivende for det internasjonale giversamfunnets bidrag.
Det internasjonale samfunnet må i denne situasjonen vise vilje til å tilpasse sin politikk og sin bistand til nasjonale prioriteringer gjennom fattigdomsstrategiene, yte nok og effektiv bistand og bidra med støtte til næringsutvikling. De respektive multilaterale og bilaterale giverinstitusjoner har som resultat av slike omlegginger, måttet redefinere sine roller i forhold til hverandre og ikke minst i forhold til samarbeidslandenes myndigheter.
Giverreform – Mer bistand og mer effektiv bistand
Verdensbanken og andre har gjort beregninger som tyder på at bistanden må fordobles dersom en skal nå alle tusenårsmålene. Totalt økte bistanden fra 52 milliarder US dollar i 2001 til 68 milliarder ifølge foreløpige tall for 2003. Dette er positivt men ikke tilstrekkelig. Regjeringens mål om å øke bistanden til 1 prosent av BNI må ses i dette perspektiv.
Utviklingssamarbeidet må imidlertid også bli mer effektivt. Meldingen omtaler det betydelige reformarbeid som nå foregår i internasjonal bistand.
Tusentalls prosjekter fra ulike givere i hvert land, uten forankring i nasjonale planer og med separate rapporterings- og kontrollrutiner har bidratt til lite effektiv bruk av bistandsressursene og store belastninger på utviklingslandenes egen administrasjon.
Det er derfor et omfattende behov for reformer på giversiden, med bedre samordning av givernes innsats i hvert land. Samtidig må mottakerlandenes eierskap og strategier systematisk legges til grunn for giverinnsatsen. Arbeidet med omlegging av bistanden fra øremerkede prosjekter mer i retning av rammebevilgninger omfatter bl.a. en utvikling i retning av mer støtte til brede sektorprogrammer, der ressursene fra ulike givere samles i en felles “kurv” og med felles rapporteringsordninger.
Det legges opp til ordninger der likesinnede givere forvalter andre lands bistand gjennom såkalte “stille” partnerskap. Og der forholdene ligger til rette for det mht. en troverdig offentlig økonomiforvaltning gis også bistand gjennom budsjettstøtte.
Norge har vært en pådriver for disse reformene i internasjonal bistand. Utdanning, helse, kampen mot hiv/aids, bærekraftig utvikling og næringsutvikling, herunder landbruk, er viktige innsatsområder for norsk bistand.
Multilaterale utviklingsorganisasjoners arbeid er sentralt for kampen mot fattigdom. Norsk innsats for reform i FN skal bidra til bedre målretting, effektivitet og finansiering. Vi vil styrke utviklingsbankenes fokus på fattigdomsreduksjon i praksis.
Samarbeidet mellom ulike aktører må styrkes. Valg av kanaler for bistand – bilateral stat-til-stat, multilaterale organisasjoner og frivillige organisasjoner – må vurderes med vekt på kanalenes spesielle fortrinn og behovet for samordning, kvalitet og resultatoppnåelse.
FN tar til orde for ekstra innsats for de land som ligger etter i arbeidet med å nå tusenårsmålene. Likesinnede land har nylig besluttet å konsentrere innsatsen mer om slike land; Nederland har som mål å øke innsatsen i Afrika slik at 50 prosent av den bilaterale bistanden går til Afrika, mens Storbritannia har som mål at 90 prosent eksklusive humanitær bistand og enkelte andre poster, skal gå til lavinntektsland.
Norsk innsats for disse landgruppene er sammenligningsvis hhv. omlag 42 prosent og 60-65 prosent. Regjeringen ønsker en større grad av konsentrasjon av den samlede bilaterale norske innsatsen om de land som henger etter i arbeidet med å oppnå tusenårsmålene og som ikke vil ha mulighet til å nå dem uten betydelig støtte.
Det er derfor et behov for et mer konkret mål for større konsentrasjon av den bilaterale innsatsen. Spørsmålet vil bli utredet og en vil komme med et konkret forslag i forbindelse med statsbudsjettet for 2005.
I enkelte samarbeidsland har norsk stat-til-stat bistand for stor spredning på mange sektorer. Dersom man skal bidra til mer effektiv utnyttelse av ressurser og kompetanse, er det viktig å fokusere innsatsen bedre. En konsentrasjon på færre områder vil også bidra til å forbedre samordningen innenfor giverfellesskapet bedre og redusere forvaltningsbyrden for mottakerlandet.
Regjeringen går derfor inn for at norsk bistand finansiert over land- og regionalbevilgningene normalt skal konsentreres om to – tre sektorer i hvert land. Valg av sektorer vil skje i nær dialog med samarbeidslandet og andre givere, på bakgrunn av samarbeidslandets egen strategi for fattigdomsreduksjon.
Styresettreform, demokrati og effektiv forvaltning
Gode nasjonale rammebetingelser ses i dag gjerne som resultat av “godt styresett”. Begrepet har ingen klar og entydig definisjon. Det brukes ofte både for å markere at en stat tar hensyn til enkeltmenneskets grunnleggende menneskerettigheter, sikrer fred og rettssikkerhet og bekjemper korrupsjon.
I en utviklingspolitisk sammenheng er det også av meget stor betydning at landet har eller er i ferd med å etablere institusjoner som kan sikre en ansvarlig økonomisk politikk og fremmer en dynamisk privat sektor med gode rammebetingelser for næringsutvikling. Begrepet godt styresett omfatter ofte også en bevisst politikk for miljømessig bærekraftig utvikling.
I flere samarbeidsland er det utfordringer på områder som demokrati, menneskerettigheter, rettssikkerhet, effektiv og åpen forvaltning, korrupsjonsbekjempelse og sikkerhet for liv og eiendom. Gjennom utviklingssamarbeidet vektlegges reformer av politikk og styresett.
De viktigste drivkrefter for reform er landenes egne innbyggere og ledere. Å støtte styresettreform er et sentralt anliggende for utviklingspolitikken. Gjennom utviklingspolitisk dialog, ved bruk av norsk ekspertise og bidrag gjennom multilaterale organisasjoner medvirker vi til reformer og institusjonsbygging i samarbeidslandene.
Økonomistyring og -forvaltning blir høyt prioritert. Det samme gjelder statlige og ikke-statlige institusjoner som ivaretar behov for kontroll og innsyn. Når samarbeidsland viser vilje til reformer i politikk og styresett, er det en vesentlig positiv faktor i vurderingen av fordeling av bistandsressurser.
Næringslivets rolle
Et mer dynamisk næringsliv er en forutsetning for vekst, utvikling og fattigdomsreduksjon.
Forutsigbare og stabile rammebetingelser er avgjørende for at vekstdynamikken i privat sektor skal utløses, næringsutvikling skal kunne finne sted og nye inntektsgivende arbeidsplasser skapes. Ikke minst er slike stabile rammebetingelser avgjørende for å utløse investeringslysten i et land og for å skape interesse blant utenlandske investorer.
Strategien for næringsutvikling i Sør (jf. Innst.S.nr. 28 (1999-2000)) er rammen for arbeidet med næringsutvikling i utviklingssamarbeidet. Støtte til å forbedre rammebetingelser for næringsutvikling, NORFUNDs risikokapital for næringsutvikling såvel som handelsrelatert bistand er viktige elementer.
Norsk næringsliv er samarbeidspartnere i arbeidet med å støtte opp under næringsutvikling i sør. Private og statlige institusjoner og miljøer er aktive i arbeidet med kompetansebygging.
Virkemiddelapparatet for næringsutvikling i sør skal samordnes bedre. Arbeidet med å skape et åpent og avbundet marked for bistandsrelaterte oppdrag, med respekt for helse, miljø og sikkerhet, vil fortsette.
Fra norsk side skal en bidra til at potensialet for større verdiskapning i uformell sektor i utviklingsland realiseres bl.a. gjennom støtte til formalisering av fattiges eiendoms- og bruksrettigheter og mikrofinans.
Landbruket har en dominerende stilling i mange av de fattigste utviklingslandene, men har vært for lavt prioritert både i landene selv og i utviklingssamarbeidet. Hovedinnholdet i en ny handlingsplan for støtte til landbruket innenfor utviklingssamarbeidet er omtalt i meldingen.
Det sivile samfunn
I mange utviklingsland er den politiske deltakelsen i befolkningen beskjeden. De politiske partiene kan mobilisere bredt i forbindelse med valg, men fungerer ofte dårlig som bærere av en politisk agenda og som demokratiske organisasjoner.
Nettverkene av frivillige organisasjoner og interesseorganisasjoner er betydelig spinklere enn det som er vanlig i industriland. Media har ofte ufrie kår. I land med svake demokratiske tradisjoner ser makthaverne dessuten ikke sjelden på det sivile samfunn mer som et uromoment enn som en viktig med- og motspiller i det politiske liv.
Det er i slike sammenhenger viktig å yte bistand på måter som bidrar til å stimulere åpen informasjon, interessefellesskap og organisasjonsdannelse på tvers av grupperinger, og på denne måten fremme felles anliggender og utvikle og berike den politiske debatten.
Samtidig er frivillige organisasjoner i mange utviklingsland viktige aktører i arbeidet for å tilby grunnleggende tjenester av betydning for fattigdomsbekjempelse; kirker og andre aktører i det sivile samfunn spiller en betydelig rolle som leverandører av utdannings- og helsetjenester.
Organisasjoner i det sivile samfunn kan spille en viktig rolle for at fattige og marginaliserte grupper skal få en bedre livssituasjon og få realisert sine rettigheter. Regjeringen ser norske ikke-statlige organisasjoner og politiske partier og media som viktige aktører i denne sammenheng.
Frivillige organisasjoner forvalter mer av totale norske bistandsmidler enn det som kanaliseres gjennom den bilaterale stat-til-stat bistanden. Det legges særlig vekt på organisasjonenes samarbeid med søsterorganisasjoner for å styrke sivilt samfunn i sør, på rollen som tjenesteleverandør og på lokal forankring.
Samtidig har Regjeringen behov for å se hvordan omleggingen av utviklingssamarbeidet, med nye samarbeidsformer og nasjonalt eierskap, reflekteres i frivillige organisasjoners innsats for fattigdomsbekjempelse.
De resultater som oppnås vil få betydning for vurderinger av hvilken type kanal som velges i ulike sammenhenger. Regjeringen vil derfor ta initiativ til opprettelsen av et eget utvalg for å vurdere resultater i bistanden gjennom frivillige organisasjoner.
Kulturen spiller en viktig rolle for et levende sivilt samfunn. Utviklingspolitikken omfatter både kulturutveksling og støtte til oppbygging av institusjoner av betydning både for et fritt og variert kulturliv og for kulturminnebevaring.
Resultatfokus og kvalitetssikring i utviklingssamarbeidet
Utviklingspolitikken – både utviklingslandenes egen politikk, bistandspolitikken og den politikken som industrilandene mer og mindre bevisst utøver internasjonalt og som påvirker situasjonen i fattige land – gir resultater på forskjellige nivåer og over tid.
I siste instans er suksesskriteriet permanente forbedringer i de fattiges situasjon i de enkelte land og vedvarende vekst i landenes økonomi. Tusenårsmålene inneholder en rekke resultatindikatorer som overvåkes i hvert utviklingsland og som det årlig blir rapportert på til FNs generalforsamling. Disse indikatorene er imidlertid rettet mot forhold som utvikles langsomt over år.
Derfor trengs det også rapporter om mer umiddelbare resultater, som kan vise om utviklingsprosessene er på rett vei og at Norge bidrar positivt til dem. Dette arbeides det med internasjonalt og i Norge .
Kvaliteten i utviklingssamarbeidet må sikres og det må legges mer vekt på resultater, både i mottakerland og i norsk forvaltning.
Bistand har generelt høy risiko og risikohåndtering må vektlegges tydeligere samarbeidet. Nye bistandsformer og mer giversamarbeid har konsekvenser for hvordan det arbeides med kvalitetssikring og rapportering; også oppfølging, risikovurdering og rapportering blir i stadig større grad fellesanliggender. Det er viktig å styrke mottakerlandenes egne systemer og i så stor grad som mulig legge disse til grunn for arbeidet.
Begrepet fattigdomsrettet bistand må forstås i en bred kontekst. Fattigdomsbekjempelse innenfor rammen av tusenårsmålene innebærer at utviklingssamarbeidet skal bidra til å styrke samarbeidslandenes egen evne til å bekjempe fattigdommen.
Omfattende fattigdomsproblemer bekjempes ikke bare med tiltak som er direkte målgruppeorientert; om et tiltak er fattigdomsrettet eller ikke må ses i en bred sammenheng.
Det er viktig at en fastholder at fattigdomsorienteringen i utviklingssamarbeidet ikke måles etter direkte målgrupperetting av tiltak, men ofte vil være indirekte og langsiktig, dvs. rettet mot bedre styresett, økonomisk vekst, infrastruktur m.m.
Risikofaktorer og trusler:
Sett i relasjon til oppgavene som ligger i tusenårsmålene er tiden frem til år 2015 da de fleste skal være oppfylt kort, og det er mange risikofaktorer forbundet med realiseringen av dem.
Krig og konflikt
Fred og sikkerhet er fundamentale forutsetninger for utvikling og for å nå tusenårsmålene. Det er derfor god utviklingspolitikk å bidra til forbygging av krig og konflikt, til fredsslutninger og til at freden blir varig. Politikk for økonomisk og sosial utvikling som impliserer forsvarlig forvaltning og fordeling av viktige økonomiske ressurser, kan bidra til å forebygge konflikter.
Bistand bør benyttes bevisst og strategisk for å forebygge konflikt, støtte opp under fredsprosesser og bidra til fredsbygging. Dette er relevant for flere av Norges samarbeidsland. Overgangsbistanden kan omfatte bidrag til sosial og økonomisk utvikling, politisk reform, bedre styresett, samt bedre sikkerhet.
Giversamarbeidet og utnyttelsen av de ulike kanalers spesielle fortrinn må styrkes. Frivillige organisasjoner spiller en viktig rolle, men betydningen av å gjenopprette offentlige styringsfunksjoner må likevel i mange tilfeller vektlegges sterkere.
Hiv/aids
Hiv/aids-epidemien er en av de alvorligste trusler mot utvikling verden står overfor. Epidemien truer svake stater økonomisk, sosialt og sikkerhetsmessig. Den forsterker fattigdommen, undergraver menneskerettighetene, og rammer særlig de aller fattigste og mest sårbare grupper, som kvinner og barn.
Det er hovedsakelig mennesker i yrkesaktiv alder som dør, og skaper husholdninger som ledes av barn. Når andre kriser rammer land som er svekket av hiv/aids, blir virkningen av krisene mer langvarige og dyptgripende. Det har vi sett i land i det sørlige Afrika som har vært utsatt for tørke og matvarekrise siden 2002.
Der nødhjelp tidligere kunne avhjelpe sult forholdsvis raskt, bidrar nå hiv/aids til varige problemer. Fattigdom, sult og hiv/aids virker gjensidig forsterkende. Samtidig kommer epidemien på toppen av andre betydelige trusler mot liv og folkehelse, som malaria og tuberkulose. Å stoppe spredningen av hiv/aids og disse andre sykdommene som truer liv og helse, er ett av tusenårsmålene.
Under FNs spesialsesjon om hiv/aids i 2001 forpliktet FNs medlemsland seg til å øke ressursene til bekjempelse av hiv/aids. .
Korrupsjon
En annen alvorlig risikofaktor er korrupsjon. Misbruk av midler tapper fattige land for ressurser som trengs for å bekjempe fattigdommen. Korrupsjonsproblemet er et tverrnasjonalt ansvar og Norges engasjement på dette området – nasjonalt, i internasjonale fora og gjennom bistand – vektlegges sterkt.
FN-konvensjonen mot korrupsjon er en milepæl i arbeidet for å bekjempe korrupsjon og må sikres bred oppfølging. Det er viktig at industriland har en åpen dialog med samarbeidsland om hvilke tiltak som er mest effektive og bør brukes for å komme korrupsjon til livs. Samtidig er det viktig at industrilandene setter i verk tiltak som hindrer egen industri i å bidra til korrupsjon.
Naturkatastrofer, klimaendringer og miljøforringelser
En vesentlig trussel i arbeidet med fattigdomsreduksjon er også endringer i naturforhold, for eksempel gjennom menneskeskapte klimaendringer. Mange fattige land ligger i områder som er sterkt utsatt for tropiske stormer og oversvømmelser.
Mange land er også avhengig av å bruke forurensende energikilder eller har en industri som slipper ut giftstoffer både til luft og vann. Andre sentrale problemstillinger er forringelse av naturressurser som jordsmonn, skog og tap av biologisk mangfold. Lokalt representerer disse faktorene hindringer for økonomisk og sosial framgang og et dårligere liv for de fattigste som rammes hardest.
Internasjonalt forringes miljøet og klimaet kan påvirkes negativt. Det er derfor et felles ansvar å redusere virkningene av negative miljøfaktorer og sikre miljømessig bærekraftige levekår til alles beste.
Kilde: www.norad.no
